Pasientkunst kuratert av Trafo Kunsthall

pasientkunstKunst rett vest samarbeider med Trafo Kunsthall om å vise kunst, malt og tegnet av tidligere pasienter. Dikemark museum har velvillig utlånt verk fra sin samling. Verkene vises på Lien og er kuratert av Anne Siv Falkenberg Pedersen.


«Outsider art» er et begrep som ikke er viet altfor mye oppmerksomhet i Norge. Den franske betegnelsen kjenner vi som «Art Brut», først kjent gjennom kunstneren Jean Dubuffets beskrivelser av kunst produsert utenfor den vanlige kunstsfæren. Internasjonalt har det lenge vært interesse for denne kunsten og samlinger som Collection de L´Art Brut i Lausanne er godt kjent. Den er basert på Jean Dubuffets samling av pasientkunst, barnetegninger, naivistisk kunst mm.
«Museum of Everything» som er en organisasjon dedikert til outsider kunst, har fått vind i seilene de siste årene, med store internasjonale presentasjoner med bl.a Henry Darger og Judith Scott i Paris i 2012. I Norge har Henie Onstad Kunstsenter vist både Terje Bergstad og Yayoi Kusama i den senere tid og bidratt til at disse er blitt alment kjent for et stort publikum. Det er tegn som tyder på at interessen for dette feltet muligens er økende. Billedkunstnere har ofte kunnskap om outsider kunst ; Lars Hertervig, Carl Fredrik Hill og Bendik Riis er velkjente, for å nevne noen, men likevel, «outsider kunst» som mer enn enkeltstående kunstnerskap har vært så å si fraværende i norsk kunstliv.

De fleste av verkene i Dikemarks samling er fra perioden 1920–1955. I dette tidsrommet var Rolv Gjessing psykiater, overlege og senere direktør for Dikemark sykehus. Gjessing var og er internasjonalt kjent for sin vitenskapelige virksomhet og forskning på schizofreni. I sitt laboratorium på Dikemark (som står nesten uendret slik han forlot det) undersøkte han om det var somatiske årsaker, som f.eks ubehandlet diabetes, til de psykiske lidelsene. Gjessing var forut for sin tid i sin behandling og tankemåte rundt psykiatri. Han så mennesket bak sykdommen og ville bidra til å bygge det som var positivt i hver enkelt. Pasientene fikk jobbe hvis de var istand til det og Gjessing ga dem fri bruk av papir, lerret og maling. Resultatet ble en helt unik samling. Etter Gjessings tid så overlege Olav Foss og styret på Dikemark museum tidlig verdien i denne kunsten. Sammen med en håndfull ildsjeler ved museet har de sørget for å katalogisere og bevare samlingen for ettertiden. De har også arbeidet for at samlingen skulle vises.

Verkene i denne utstillingen er valgt ut på bakgrunn av kunstnerisk kvalitet. Uavhengig av om de hadde vært laget av et sykt eller friskt menneske så har disse maleriene og tegningene en sterk tilstedeværelse og egenverdi. Rommet de vises i har fremdeles spor etter de som har bodd her. Gitt bakteppet for utstillingen og at maleriene også vises der de ble skapt, har jeg som kurator bevisst ikke tatt med de verkene som bekrefter myten om hvordan en outsider eller psykisk syk maler. I samlingen finnes det verk som virkelig overrasker i orginalitet og utførelse.

I noen av maleriene er det mulig å se sykdommen, i andre ikke. Den uroen som mange av disse pasientene hadde i seg er også noe som kunstnere til alle tider har kjent på. Kunst kan være en overlevelsesstrategi og bearbeidelse av traumer. For mange kunstnere har det vært løsningen å kanalisere uroen inn i et kunstnerisk uttrykk. Andre låner form fra outsider kunst. Alle verkene på utstillingen er anonymisert, usignert eller bare med initialer.

Dette er ikke fordi man ikke skal fokusere på menneskene som har skapt disse maleriene. Kanskje tvert imot; vi vet mer eller mindre hvorfor de befant seg på Dikemark. Skjebnen for mange, at de aldri fikk slippe ut, lidelsen og depresjonen de led av, skal man ikke glemme når man bektrakter disse bildene.
Men de viser også universelle fellesmenneskelige tilstander, en konsentrasjon og enorm vilje til å uttrykke seg uten filter. Kristusportrettet er en klar henvisning til lidelse og offer, det er også uttrykksfulle landskap, mange fra Dikemark. Det er bilder som stråler ut angst og hallusinasjoner og andre verk igjen som viser at opphavsmann eller kvinne må ha hatt noe kjennskap til kunsthistorie. De er ikke laget for å tilfredstille smak eller andre kriterier, men er rene uttrykk for fortvilelse, sorg, ensomhet eller andre tilstander. Disse bildene gir et sjeldent nærvær man ikke alltid ser i samtidskunsten.

Jean Dubuffet sa dette allerede i 1949: “Many slight works, brief, almost lacking form, ring out very loudly indeed; and for that reason they are preferable to many monumental works by illustrious professionals.” (cf. Art Brut Preferred to the Cultural Arts, Jean Dubuffet, 1949).

Jeg vil på vegne av Trafo Kunsthall rette en ekstra stor takk til Wenche Norset Iversen og Maria Knutzen ved Dikemark museum og til Lena Hansson og Rigmor Stenvik som muliggjorde denne utstillingen.

Anne Siv Falkenberg Pedersen 2016