Eline Smith (1978) har i alle år arbeidet med abstrakte malerier, men har den siste tiden jobbet med portretter i en krysning mellom det abstrakte og figurative. Portrettene er melankolske, og har fravær av ansiktstrekk da de er malt i ekspressive penselstrøk, men gjenkjennelige detaljer fra ansiktet fremkommer.
Hun forsøker å beskrive dualiteten av både fravær og tilstedeværelse av emosjoner og følelser i portrettene slik at de selv uten ansiktsutrykk klarer å formidle en følelse som skinner igjennom. Portrettene er surrealistiske, og man kan gjenkjenne en lengsel og sårbarhet i dem.